© Opphavsrett ©

© Opphavsrett ©
Alle bilder som linker til en ekstern side (altså en ikke-blogspot-adresse), har jeg lånt fra andre steder. Alle andre bilder (de som HAR en blogspot-adresse) er tatt av meg. Det betyr at jeg har alle rettigheter til bildet og at du IKKE får kopiere det.
Hvis du likevel ønsker å bruke et av mine bilder, er du velkommen til å spørre meg om lov. Det er ikke sikkert jeg er like vanskelig som denne teksten kan tyde på. ;)
©

mandag 20. november 2017

Videre

Verden går videre, og jeg med den. Jeg savner fortsatt mor sårt, og jeg kan fortsatt bli plutselig satt ut av noe som får meg til å tenke på minner om mor. Jeg kvier meg til å gå på venstrefløyen på intensivavdelingen hvor vi satt hos mor da hun døde, og jeg prøver unngå kvinnelige pasienter i hennes alder så sant jeg kan. Jeg har kommet meg helskinnet gjennom to nattevakter etter at hun døde, men det skyldtes nok mer flaks i pasientgruppen enn noe annet. Og i helgen kom min bror ned fra Oslo slik at vi endelig kunne fordele mors smykker mellom oss.

Nå er så godt som alt fordelt av mors ting. Det føles veldig underlig. Det gjenstår noe småtteri, men ingenting som kommer til å bli fordelt. Nederste kjøkkenskuff, for eksempel. Den har vi ikke gått skikkelig gjennom, men jeg fant mors kjøkkenforkle der da vi laget middag for far for ei uke siden. Jeg tror nesten at jeg må ta det, hvis ikke far vil beholde det for fremtidig kokkelering. Så langt har han overhodet ingen planer om å lage seg mat på annet vis enn å koke egg i eggekokeren, middag i mikroen og smøre seg brødskiver - men jeg håper at vi kan inspirere og overtale ham til å forsøke litt enkle retter etter hvert.

Huset hans ligger fortsatt ute for salg. To vanlige visninger, ett åpent hus og én privat visning har resultert i totalt to som møtte opp og ingen bud. Vi håper at nyåret løser den floken, og inntil videre lar vi være å bekymre oss for dette. Nå går vi inn i advents- og juletiden og har mer enn nok med det.

Og apropos julen - jeg husker ikke om jeg har fortalt dere det tidligere, men jeg tror vi har fått ordnet julen så godt som det overhodet kunne gjøres. Svigerforeldre og svoger kommer ned til oss fra Vestlandet! Svoger bor hos oss, mens svigerforeldrene overnatter hos min far. Min gode svigermor blir nok nødt å stelle i stand maten mens de bor der, for far har ikke peiling eller ork til å tenke på slikt, men det er hun inneforstått med. Lille julaften blir det derfor mat hos min far med hovedsaklig ribbe og litt pinnekjøtt, mens julaften blir hos oss med hovedsaklig pinnekjøtt og litt ribbe til far. Jeg tror jeg må gå til innkjøp av risgrøt til desserten, når jeg tenker meg om. Og rød saus. Men i år orker jeg ikke lage sirupsnipper, så jeg har tatt snarveien om Berthas pepperkakedeig for første gang.

Og så har jeg laget en overraskelse til min far, men den får dere ikke høre noe mer om før han har fått den!

lørdag 4. november 2017

Litt om følelser i ettertid

Sett i ettertid, så tror jeg at jeg var en relativt god datter i mors sykeperiode. Da hun var innlagt på Radiumhospitalet, så fikk jeg naturlig nok ikke sett henne så mye, men vi var innom to ganger da vi kjørte fra Ålesund til Sørlandet via Oslo og vi kjøpte en radio som hun kunne høre på i sykesenga. Men jeg ringte henne nesten hver dag, og selv om hun ikke var i særlig til form i begynnelsen, vekslet vi ihvertfall noen ord. Og det ble flere ord jo bedre hun følte seg. 

Etter en måned ble hun flyttet til sykehuset jeg jobber på. Jeg var innom henne hver eneste arbeidsdag. Hadde jeg dagvakt, stakk jeg innom etter vakta før jeg dro hjem. Jobbet jeg kveld, prøvde jeg å få til en visitt i et rolig øyeblikk, og hvis jeg ikke rakk det, så stakk jeg innom da vakta var slutt og før jeg dro hjem. Og hadde jeg nattevakt, dro jeg inn litt tidligere slik at vi kunne prate litt før jeg begynte jobb, og så kikket jeg til henne etter vakta før jeg dro hjem. Sov hun, så vekket jeg henne ikke. Var hun våken, så pratet vi litt om hvordan natta hadde vært og hvordan formen var. Og på fridagene mine ringte jeg. Jeg hadde med diverse proteinrike fødevarer fordi hun lå lavt i albumin, og jeg kuttet opp jordbær og hadde med melon eller yoghurt fordi hun ikke var helt fornøyd med bevertningen.

Etter en måned på sykehuset ble hun flyttet til omsorgssenteret. Der besøkte vi henne hver helg, men på langt nær så ofte som om hun var på sykehuset. Og hadde jeg en fridag, så kunne det hende jeg stakk innom en tur. Jeg laget middag til henne et par ganger fordi hun ikke likte maten hun fikk der. Og jeg ringte henne så godt som hver dag. Det var ikke alltid så mye vi hadde å prate om, men det ble gjerne 5-10 minutter hver gang. Og var hun midt i stellet, så avtalte vi å heller prate mer neste dag.

Jeg tror jeg kan stå inne for innsatsen. Jeg har ihvertfall ingen dårlig samvittighet for oppfølgingen, men jeg vet selvfølgelig ikke hva mor tenkte om den saken. Vi er, som tidligere nevnt, ikke så flinke med følelser i vår familie. Ei heller å sette ord på dem.

Så jeg sliter med å finne ord for alle tanker og følelser jeg har hatt ved mors sykehussengeside. Hennes opp- og nedturer ble mine opp- og nedturer. Når hun lå blek og svak og nesten ikke klarte holde seg våken, var det fortvilende å ikke kunne gjøre noe, å ikke vite noe om utfallet. Når matlysten hennes var borte, og ikke vi klarte lokke i henne mat med medbrakt melon eller yoghurt. Eller når hun var i god form og snakket om at det bare var å trene opp beinet, så var hun snart oppe og gikk igjen, og jeg visste at det slett ikke var så lett, men så ville jeg ikke si noe for å ta fra henne motivasjonen og gnisten. Når hun snakket om tur til Tyskland neste sommer, og jeg tenkte at det neppe ble noe av fordi hun trengte lenger tid til opptrening, men ikke kunne si noe til verken henne eller far fordi de måtte få lov å beholde troen og håpet. 

Og jeg måtte holde meg sterk. For min egen del. For dem. Jeg, som helsepersonell, som liksom skulle kunne litt mer. For jeg kunne ikke tillate meg å ta sorger på forskudd. Det er bare bortkastet energi, selv om kongen mener at det det er bedre å ta dem på forskudd, for ellers får du ingen glede av dem. Men Gud, så fortvilet jeg kunne føle meg. Å gå på jobb og skulle holde maska når folk spurte hvordan det gikk med mor. Å saklig forklare hva og hvordan, men likevel være så fortvilet over at hun aldri ble bedre i beinet sitt, at det ikke var noen fremskritt. Alle tankene som fløy gjennom hodet. Alle verdens utfall - hva hvis? Eller om? Tankene på å miste mor, som jeg nesten ikke orket tenke, men som stadig dukket opp. Tankene på far, hvordan han ville takle det, hvordan vi måtte passe på ham.

Ved noen få anledninger klarte jeg ikke holde maska ved mors side. Fortvilelsen og frustrasjonen ble for stor, og det kom noen tårer. Men vi snakket ikke om det. Mor bare kikket litt på meg, men sa ingenting. 

Den uken hun døde, bygget følelsene seg opp. Hun ble lagt inn på sykehus og far var kjempebekymret, og jeg prøvde betrygge ham med at det er normalt at man får episoder hvor man er dårligere, før man igjen blir bedre. Jeg måtte holde meg sterk! For ham og for meg - og for mor. Men mor ble dårligere og den dagen hun døde og jeg kom på vakt, møtte jeg en kjempesnill kollega som omsorgsfullt spurte hvordan det gikk, og jeg hadde gått med klump i halsen siden dagen før og da rant det rett og slett over. For jeg hadde nettopp vært hos mor på intensivavdelingen og selv om hun var helt med, så var hun svak og frøys, og jeg slet med å holde maska hos henne. Og da kollegaen spurte, orket jeg ikke holde maska lenger. Og all ære til kollegaen som ikke fant på en dårlig unnskyldning for å komme seg unna, men gav meg en god klem og tok seg tid til å vente til jeg klarte samle meg igjen.


tirsdag 24. oktober 2017

Begravelsen

Begravelsen gikk greit. Både far og jeg hadde gruet oss, men det gikk mye bedre enn fryktet. Min bror med familien og mannen min og jeg samlet oss hos far før vi dro samlet bort til kirka. Kirka hvor jeg fikk min første kirkebok, som jeg ble konfirmert i, som jeg sang i ungdsomkor i til jeg var russ og hvor jeg gikk litt i Yngres i. Nå også hvor jeg har begravd min mor. 

Vi møtte opp en snau time før seremonien skulle begynne, slik at vi fikk snakke litt med prest og begravelsesagent først, sett på blomsterhilsenene og gjort oss kjent med lokalet, anledningen og følelsene våre. Vi satt på første rad, og det føltes underlig at i kista foran oss lå kroppen til mor. Skallet hennes.

Og så begynte folk å komme. Gamle og nye naboer, familie, venner, langveisfarende, ukjente. Presten holdt minnetalen som han hadde mailet far og meg for godkjenning og de andre sang salmene vi hadde valgt. Verken far eller jeg orket forsøke oss på sang. Jeg hadde mer enn nok med å holde maska.

Så ble bårebærerne kalt opp og vi var seks som bar mor ut kirka til den ventende tralla, som vi så skjøv mellom oss bort til gravplassen. Gravplassen til min barndoms kirke er ganske ny, med få graver. Mor har fått en fin plass midt i et nytt felt ganske nær den asfalterte veien som går gjennom anlegget. Der låret vi kisten ned, godt instruert av en ansatt som hele tiden sa hva og hvordan.

Været var grått, men det høljet ikke ned slik som meldt. Det yret lett i stedet. Under kondolansene ved grava var det ikke lett å holde maska, og leppa bevret noen ganger. Men ingen tårer rant og ingen nesepuss ble nødvendig, skjønt det av og til holdt hardt.

Etter oppbruddet på gravplassen dro vi til gravøl hos min fars eldste bror. Der ble det mest snakket om andre ting enn mor, og det var helt greit.


mandag 9. oktober 2017

En travel uke

Etter vårt farvel til mor, dro far hjem. Vi gav hverandre en klem i det han dro. Jeg kan ikke huske sist vi klemte hverandre. Så dro jeg opp på avdelingen min igjen for å skrive til personalansvarlige hva som hadde skjedd og be om permisjon og forklare at jeg ikke kom på jobb neste dag. Og så dro jeg hjem.

På vei ut fra parkeringshuset slo jeg på bilradioen og AC/DCs "Highway to Hell" begynte. Jeg husker at jeg ikke syntes det var en spesielt upassende sang fordi den jo ikke var relatert til mor, men at timingen var forferdelig. Og jeg husker at jeg håpte den sangen ikke skulle huskes i ettertid som sangen jeg hørte på vei hjem etter at mor døde. Ja, ja ...

Vel hjemme, uten altfor sløret blikk under kjøreturen, møtte jeg mannen som tok i mot meg med en god klem og jeg fikk grått noen tårer på skulderen hans før jeg fortalte hva som hadde skjedd. Han hadde fått tekstmelding av meg tidligere, så han var forberedt. Resten av kvelden husker jeg ikke så mye av. Jeg skrev om mors bortgang på facebook (etter godkjenning av far) slik at venner og kjente som ikke allerede visste det, skulle få beskjed. Og så ble resten av kvelden tilbrakt foran TV i lett vegetativ tilstand, bortsett fra telefonen fra far som fortalte at sykehuset hadde ringt ham opp igjen fordi de gjerne ville obdusere mor, men trengte hans tillatelse. Han likte slett ikke tanken på hva det innebar, men ville høre med meg. Jeg likte tanken like lite, men som helsepersonell har jeg kanskje en mer rasjonell tilnærming til tanken og sa at jeg syntes det var en god idé tross alt. Da ville vi jo antakelig få vite hvorfor mor døde så brått, om det var betennelse i tarmen, som de mistenkte, eller om det var kreften som hadde spredd seg. Og hvis det var noe helsepersonellet hadde gjort feil i behandlingen, kunne de kanskje lære noe av det som kunne komme frem under obduksjonen.

Fredagen skulle far ha møtt takstmannen på hytta, men det fikk jeg ham til å avbestille mens vi ventet på å se mor en siste gang. Det virket som han egentlig tenkte å møte ham der, men jeg fikk ham til å ringe ham og avlyse det. Det er en tid for alt, og fredagen var ikke en tid for å kjøre en drøy time til hytta i dyp sorg over konas dødsfall kvelden før.

Jeg sov ikke så lenge på fredagen. Jeg sovnet sent, sov dårlig og våknet på formiddagen. Jeg fikk ringt legekontoret mitt og bedt om sykemelding til og med dagen etter begravelsen. Fredagen var også dagen da min svigerfamilie skulle komme på besøk for å feire gullbryllupet til mine svigerforeldre. Mannen snakket med dem så fort han visste hva som hadde skjedd, og de lurte på om de skulle snu bilen der de overnattet på Østlandet. Det var ikke aktuelt, så vi møtte dem fredag ettermiddag for å spise ute. Jeg grudde meg til kondolansene og mottakelsen, men etter noen tårer og klemmer fra alle gikk det bedre. Middagen gikk greit nok.

Lørdagen hadde svigers bestilt bord på en restaurant, og avtalen var at far skulle være med ut og spise sammen med oss. Heldigvis ble han med ut og fikk i seg en god middag og dessert. Verken han eller jeg var spesielt taletrengte, men det var likevel godt å ikke være alene med tankene. Etter middagen var det samling hos oss, og min bror med kone kom også. De hadde kommet fra Oslo kvelden før.

Søndagen dro mannen, svigermor og jeg bort til far for å gå gjennom mors vesker og ytterjakker. Min svigerinne var også der, og det ble littegranne ugreit da hun føltes litt vel ivrig i ryddingen. Jeg fikk liksom ikke ta det i mitt tempo, og det føltes som om jeg måtte skyndte meg å bestemme meg for om jeg ville ha det, ellers ville hun ta det. Heldigvis fikk jeg begrenset ryddingen til stort sett vesker, jakker og paraplyer.

På ettermiddagen hadde vi planlagt tacomiddag med svigers og far hos oss. Vi gjennomførte planen, bortsett fra den delen som inkluderte en tur til mor på omsorgssenteret. Far og jeg var fortsatt ikke spesielt pratsomme, men det var fortsatt godt å ha folk rundt seg.

Både far og jeg har slitt med søvnen. Han la seg tidlig, våknet tidlig og ble liggende å vri seg. Jeg holdt meg våken for å bli så trøtt at når jeg la meg, ville jeg slukne med en gang slik at jeg slapp at tankene fløy. Hvilket betød at jeg stort sett la meg mellom 3 og 5 på morgenen.

Mandagen dro svigerfamilien hjemover igjen. Heldigvis var det bare svogeren min som overnattet hos oss - de andre bodde på hotell. Mannen tok fri fra jobb og vi dro bort til far for å møte begravelsesagenten sammen. Det var en dyktig fyr som behandlet oss godt. Vi gikk gjennom formaliteter rundt begravelsesseremonien og dødsannonsen, og han kunne fortelle at mor var brakt til Stavanger for obduksjon. 

Etterpå ryddet vi litt igjen. Jeg fikk med meg hjem de fleste orkidéene til mor. De fire fineste står fortsatt i stuevinduene til far for å skape litt hjemmekos.

Tirsdagen var mannen tilbake på jobb, og jeg måtte innom legekontoret for å hente sykemeldingen ("psykisk ubalanse krisereaksjon") og deretter innom arbeidsgiver for å levere den. Jeg snakket med sjefen, og da jeg ble spurt om mor og jeg hadde et tett forhold, svarte jeg som sant var at neeei, det var ikke så veldig tett, men at en mor tross alt er en mor. Jeg har tenkt på i ettertid at jeg skulle svart at nei, vi hadde ikke så tett forhold, men at jeg var nært knyttet til henne likevel.

Etterpå dro jeg ut til far igjen for å rydde enda litt mer i mors klær. Det gikk mange søppelposer med fine klær til gjenbruken. Mor og jeg hadde rimeligvis ikke helt samme klesstil, men noen få klær har jeg beholdt. Tre par sko passet meg også, selv om mor hadde litt større føtter enn meg. Det gjenstår fortsatt noen av mors klær, men nå får vi vente til etter begravelsen med resten. Og så var det visst bursdagen min også denne dagen.

På onsdagen dro jeg ut til far for å snakke med presten sammen. Far møtte meg i døra med tårevåte øyne. Han hadde sett mors dødsannonse i avisa, klippet den ut og satt den på ungdomsbildet av mor - og selv om han visste den kom så var det tungt. Presten var en behagelig fyr og samtalen ble slett ikke så ille som far og jeg fryktet. Men da jeg ble spurt om hvordan jeg ville beskrive mor, gikk jeg i blankt. Jeg kom ikke på noe annet enn snill og omsorgsfull, og da jeg senere ble spurt på nytt om det var noe jeg ville legge til, ble jeg sittende og kikke ut av kjøkkenvinduet uten å komme på noe glupt. "Nei, vi skal jo ikke skrive bok, heller.", sa presten da jeg sa at jeg burde kommet på mer men feilet. Etter at presten dro, ble det mer rydding i mors ting. Det er utrolig hvor mye rart den dama har spart på og kjøpt inn! All verdens type kremer og solkremer så gamle som alle hauger, sminke fra 60- og 70-tallet, diverse deodoranter og annet jeg husket fra speilskapet på badet i barndommen min, da jeg måtte stå på badekarskanten for å rekke opp. Det gjorde litt godt å kunne smile litt oppgitt sammen over mors hamstring.

Torsdagen var eneste avtale en MR-time på ettermiddagen av lipomet mitt på skulderbladet - og jeg fikk endelig følelsen av å ha sovet ut. Og fredags morgen hentet far meg og så dro vi opp på hytta for å møte takstmannen en uke forskjøvet og for å rydde mer. Lørdagen var mannen og jeg og ryddet og vasket litt mer hos far, for nå hadde vi fått en visningsdato uken etter.

Søndagen tok jeg helt fri.

Mandagen, i dag, skal jeg bare forberede meg på begravelsen som er på tirsdag og ikke gjøre noe særlig annet fornuftig. Jeg gruer meg til begravelsen. Jeg skal være med å bære kista og å låre den ned i graven. Og det er meldt møkkavær.



søndag 8. oktober 2017

Et farvel

Da alt var over, ble vi enige om å komme tilbake til intensivavdelingen etter en drøy time slik at de kunne stelle mor og vi kunne se henne uten alle ledninger og makkverk. Vi tuslet triste tilbake til avdelingen min, jeg fikk fortalt en forbipasserende kollega kort hva som hadde skjedd og så satte vi oss på vaskerommet i fred og ro.

Far begynte på ringerunden. Først min bror; Nå er det over, hun døde for 10 minutter siden. Så fars brors kone; Det gikk ikke. Hun døde for 15 minutter siden. Og mors yngste søster; Nå har du mistet din eldste søster. Hun døde for 20 minutter siden. Og neste: Hun døde for 25 minutter siden. Og neste, og neste. Og så måtte vi finne et begravelsesbyrå, så vi fant oss en PC og googlet oss frem til en som far ringte til og snakket lett gråtkvalt med. 

Og så satt vi og ventet på at tiden skulle gå. Far var trist. Jeg var trist. Vi tørket noen tårer og pusset nesen noen ganger. Vi hadde ikke så mye å si, bortsett fra at vi var enige om at det ikke var slik ting skulle ende og at alt bare var leit. Og så var det på tide å gå tilbake til mor.

Sykepleierne hadde ryddet rommet for alle maskiner, pumper og ledninger. Lyset var dempet og på nattbordet var det plassert en liten engel og to batteridrevne telys. "Jeg satte en engel på nattbordet.", sa sykepleieren til oss. "Jeg håper det var greit?". "Hun -var- en engel!", svarte far. Mor elsket engler. Hun hadde en hel hylle med bare engler i seksjonen på stua. Nattbordsengelen hadde hun nok likt.

Mor lå med en diskret hakestøtte og hendene hvilende over dyna på magen. Dyna var strekt godt ut og mor så ut som hun sov. Blek og stille lå hun der.

Det var satt frem stoler til oss, men ingen av oss følte behov for å bli værende så lenge. "Det ser ut som hun sover.", sa far. Vi ønsket begge sterkt at vi kunne vekke henne igjen. Sykepleieren oppfordret oss til å ta bilder av mor, noe vi gjorde. Fars klapptelefon tar dårlige mobilbilder, men jeg hadde heldigvis hatt åndsnærværelse nok til å ta med min egen telefon, så jeg tok flere bilder i forskjellige vinkler. Det tok flere dager før jeg orket se på dem senere.

Og så sa vi vårt farvel til mor. Aldri mer skal vi få se henne. Ihvertfall ikke i dette livet.

tirsdag 3. oktober 2017

God reise!


Forrige tirsdag hadde jeg jobbfri og skulle bli med min far på hytta for å klargjøre den til prospektfotografering, og fredagen skulle han møte takstmannen der oppe. Helgen var planlagt i god tid. Svigerforeldre og svoger skulle komme ned fra Vestlandet for å feire gullbryllup, og lørdagen skulle min far være med på middag, og søndag skulle svigers være med til omsorgssenteret og besøke min mor og åpne mine foreldres gave til dem slik at også mor fikk se den.

Forrige mandag var mannen og jeg og besøkte mor på omsorgssenteret. Hun var trøtt og sliten og hadde problemer med holde seg våken mens vi var der. Fryktelig blek i ansiktet var hun også. Vi ble bare kort tid, før vi dro igjen sammen med far. Hun var rett og slett for sliten.

Tirsdag hentet far meg og vi dro opp på hytta, og i det vi kom frem fikk far telefon om at mor var blitt lagt inn på lungeavdelingen fordi de trodde kanskje hun hadde fått lungebetennelse. Vi gjorde oss ferdige på hytta og dro hjem igjen.

Onsdag hadde jeg kveldsvakt og så til mor på lungeavdelingen. Hun sov, og jeg lot henne fortsette med det.

Torsdag hadde jeg også kveldsvakt og far ringte meg før jobb om at mor var lagt inn på intensivavdelingen. Han var kjempebekymret og inne hos henne. I ett-tiden ringte jeg ham, med tanke på at jeg skulle dra inn på jobb tidligere, men da hadde han reist hjem en liten tur, så jeg drøyde det og dro inn bare en halvtime tidligere. Da hadde mor fått blodoverføring og hadde en friskere farge i ansiktet og jeg hadde kontakt med henne. Hun fortalte blant annet at en av sykepleierne var fra et sted i nærheten hvor vi har litt familie. Halvtimen gikk og jeg måtte begynne på vakta mi.

Klokka 18 var det min tur til å ta middagspause på vakt, jeg sjekket telefonen og så at far hadde forsøkt å ringe meg flere ganger. Jeg ringte tilbake og "Nå er det litt krise her. Du må komme bort!". Og mens jeg snakket med far, hadde intensiv ringt opp avdelingen min og spurt etter meg og jeg måtte komme bort med en gang. 

Fremme ved rommet stod det mange rundt senga hennes og jeg lurte et øyeblikk på om det hadde vært hjertestans på grunn av aktiviteten rundt henne. "Nå er hun her!" sa min far til mor, og jeg fikk øyekontakt med henne over noen skuldre mens jeg vinket med hanskekledd hånd. Hun lå med heldekkende oksygenmaske og kunne bare hive etter pusten. Sykepleierne gjorde plass til oss ved siden av sengen, og far ble sittende og holde mor i hånda, mens jeg satt ved skulderen hennes og strøk henne på overarmen. Legen til stede snakket om mulig betennelse i tykktarmen og at stomioperasjon var en mulighet, men at hun var altfor ustabil til at de kunne gjøre noe og at de trodde de ikke ville rekke det og jeg husker jeg irriterte meg litt over at de snakket -om- mor over henne og ikke -til- henne.

Og helt hit klarte jeg skrive før tårene renner. Men nå ...

En sykepleier plasserte raskt en blodtrykksmansjett på andre armen hennes og mor ynket seg. "Gjør det vondt, mor?", spurte jeg og før hun rakk å få sjansen til å svare, kommenterte sykepleieren at hun har vondt over alt nå og jeg irriterte meg igjen over følelsen over umyndiggjøring. Hun kunne jo ikke svare selv, men jeg syntes jeg så et forsøk på å heve øyenbrynene som et bekreftende svar på spørsmålet mitt. De gav henne litt mer smertestillende og sa at "Dette vil lindre smertene dine og gjøre deg trøtt." De tok av oksygenmasken og satte på oksygen på slange i nesen hennes og så slo de av alle alarmene på monitoren og trakk seg litt tilbake mens far og jeg satt ved mors side.

Jeg tørket vekk noe fukt fra øyekroken hennes et par ganger. Jeg vet ikke om det var tårer eller bare tilstanden som gjorde det. "Jeg er glad i deg, mor!", fikk jeg sagt. Jeg vet ikke om hun fikk det med seg. Jeg burde sagt det tidligere! Nå jobbet hun for hvert åndedrag med halvt lukkede øyne, og dragene kom saktere og jeg bøyde meg frem og strøk henne over håret i flere minutter. Plutselig så hun raskt mot vår side, men ikke akkurat på meg og så gikk lyset ut av øynene hennes i det øynene automatisk flyttet seg tilbake og jeg fikk med skjelvende stemme sagt "God reise, mor! Vi sees igjen!". Etter noen sekunder snudde vi oss mot sykepleieren ved mors fotende og spurte om det var over. "Hjertet har stoppet nå", svarte hun. Klokka var 18:35.

Og jeg lurer så på om hun var redd på slutten. Skjønte hun at hun var i ferd med å dø? Forstod hun hva som skjedde rundt henne? Så hun noe da hun kikket meg over skulderen i dødsøyeblikket eller var det bare en muskelsammentrekning? Gråt hun egentlig? Hadde hun mye vondt? Var det desperasjon jeg så i blikket da jeg fikk øyekontakt med henne over skuldrene da jeg kom inn? Jeg klarer liksom ikke tolke det blikket og jeg vil aldri få svar.

God reise, mor! Jeg håper du er kommet trygt frem! Nå kan du hvile. Vi vil alltid savne deg! Etter hvert vil de gode minnene overskygge sorgen og vi vil huske deg slik du var. Og til slutt møtes vi igjen.

Nattbordet etter at mor var stelt.

mandag 18. september 2017

En (opp)tur

Jeg har vært på kurs. Et fagkurs i Bergen om ting jeg jobbet spesielt med da vi bodde i Oslo. Det var en skikkelig selvtillitsboost i disse litt småkjipe dager med sykdom og barndomshjemflytting og ting og tang. Noe av min dårlige selvtillit ligger i at jeg ikke tror folk jeg delvis kjenner fra gammelt av skal huske meg, så derfor tør jeg sjeldent ta kontakt i frykt for å bli møtt med et "Hvem er du?".

Før jeg dro, kikket jeg raskt gjennom deltakerlista, og så noen få kjente navn. Én salgsrepresentant jeg hadde hatt litt med å gjøre, én kollega fra "tvillinglabben" som ble slått sammen med min etter at jeg sluttet der og som jeg ofte traff på kongresser og én tidligere kollega fra hovedlabben som min spesiallab var en liten del av - i tillegg til hun jeg var på kurs sammen med, naturligvis.

Det var det, liksom. Og jeg er jo heller ikke blant de mest sosiale, så jeg regnet med et interessant, men litt usosialt kurs.

På Flesland snudde flypassasjeren foran meg i rulletrappen seg mot meg og spurte "NN?". Hun hadde tydeligvis studert deltakerlisten bedre enn meg, så vi holdt i grunnen litt sammen under kurset. Hun var fra et nabosykehus her i sør, veldig ung (da jeg senere sa når jeg var uteksaminert, kommenterte hun at hun snaut nok var født da, den jyplingen), og enda mer usosial enn meg - men vi kom godt ut av det med hverandre og jeg følte meg nesten som en fadder for henne under kurset. Ettersom vi fant ut at vi også skulle ha samme fly tilbake, avtalte vi raskt at vi skulle ta følge.

Allerede ved kursoppstart kom tvillinglabkollegaen bort til meg for å si hei og hilse fra min gamle kollega som nå var hennes kollega ettersom labbene var slått sammen. Og mens vi pratet, kom en annen av hennes kollegaer bort og så ble vi presentert, hvorpå hun utbryter at "Er det DU som er NN?! Ja, deg har vi hørt om. Navnet ditt er jo kjent!" Jeg blir jo alltid litt usikker på om det er et godt eller dårlig tegn, men valgte å ta det til min fordel.

Salgsrepresentanten kom også bort og tappet meg på skulderen og sa takk for sist, nå er det lenge siden og hvordan trives jeg i sør og er det snart anbud på nye maskiner hos oss? Han er en hyggelig mann, nesten litt gentleman i slike settinger (jeg aner jo ikke hvordan han er privat - men han er en ypperlig representant for firmaet sitt). 

Ei som følger instagramprofilen min og som sitter i NITO kom også bort og bare måtte fortelle hvor artige bilder jeg legger ut der og det måtte jeg bare fortsette med og det var gøy og hun måtte bare fortelle meg det og wee.

Han jeg kjente til fra hovedlabben hilste på meg i en matkø og vi småpratet litt til tallerkenene våre var fylt opp og vi gikk til hvert vår bord.

Ei annen fra hovedlabben jeg husket ansiktet på da jeg så henne, hilste også på meg da jeg havnet bak henne i kurssalen og lurte på hvor lenge siden det var siden jeg hadde sluttet, trivdes jeg med hva det var jeg gjorde nå og hun hadde rukket å få to barn siden da og jammen går tiden fort! 

Under den sosiale middagen halvveis i todagerskurset havnet jeg på bord sammen med salgsrepresentanten, tvillinglabbkollegaen og hennes kollega og jammen var det enda en hovedlabkollega jeg husket ansiktet og stemmen, men ikke navnet, på. Hun husket meg godt, og jeg fikk vite om skilsmisser, syke mødre, fraværende barn og vanskelige ekser, språkkurs og at hun likte å lage mat like lite som jeg gjør. Det var veldig hyggelig ved bordet, faktisk. Jeg pleier jo ikke være den mest pratsomme, men det gjør lite når de jeg sitter ved siden av stadig initierer til samtaler. Jeg svarer jo stort sett når jeg blir snakket til, jeg er bare ikke så flink til å ta initiativ selv. Jeg fikk vite masse nytt om min gamle lab, gamle kolleger, gamle og nye analyser, mye mimring og vi ble enige om at jeg måtte gjøre alvor av å besøke min gamle arbeidsplass når jeg en gang likevel var i Oslo.

Alt i alt et veldig vellykket kurs for min del, både sosialt og faglig. Det gjorde meg i grunnen veldig godt og jeg fikk faktisk en opptur av hele greia.

Fra gamlejobben min. PCR var litt artig, faktisk.
 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...